Snøen laver ned!

Når snøen laver ned dekker den til alt det urene. All skitt og støv forsvinner.
Nå er alt lauvet borte, alle lange uklipte gressstrå og vakre farger. Nå kommer nyansene i gråtoner frem. og man må se etter lys og skygger. Jeg synes det er vakkert. Snøen dekker så vidt, akkurat slik at konturene under vises.
Fiona leker i snøen og det er så morro. Hun har fått seg gjerde nå. det er kjempeflott. Med gode naboer så fikk vi det gjort. Vidar og Daniel var med. Jeg er veldig fornøyd med det.

Litt grøftelaging må til. Og Fiona hjelper til.

Fint med et dryss med snø!

Her er to bilder av meg. Jeg er så hoven i ansiktet, og sliten av all medisin. Kroppen har jobbet så hardt for at den skal bli bra igjen. Når livet ikke går som planlagt så må en snu litt på tankene. Jeg vil jo tro på livet og gledene som finnes der. Men uten å jobbe med å leve så går bare livet forbi. Man må bare stå på å komme seg på beina igjen. Jeg har kjøreforbud og vet heller ikke når jeg kan kjøre igjen. Men føler meg ikke ensom og forlatt! Føler jeg fikk livet tilbake i gave. Jeg har en meget sjelden sykdom som heter Tolosa Hunt syndrom som går på synet og kan gi enormt til hodepine. Jeg fikk dobbeltsyn og den er godartet. Men uten medisiner kan det gå utover synet. Og jeg har hatt rift i hovedpulsåren opp til hjernen. Noe jeg sliter litt mer med, har fått litt angst om at jeg ikke er våken neste dag. Men jeg har fått beskjed om å leve og nyte livet. Så man kan velge å sitte i ro og tenke det værste. Og la angsten ta over livet. Eller la kroppen jobbe i lag med hodet og gjøre noe positivt ut av hele situasjonen. 

Tenk jeg fikk leve!

Syn, vidsyn og utvide horisonten!

Det er så viktig med godt syn. Slik at en kan se godt.
Nå ser jeg så mye dobbelt. Også når jeg skriver. Jeg han holde venstre øye igjen. Da ser jeg klart. Men blir så fryktelig sliten. Når ser utover horisonten og da ser jeg to fjorder og to veier. Har ikke kjøre forbud, men må holde det venstre øye igjen når jeg kjører. Hjelper ikke med briller. Jeg er så fustrert. Klarte ikke å holde meg i går kveld da jeg måtte fikse min netflix og alt var dobbelt. Konsentrerte meg så mye og ble så fustrert at jeg gikk i flint! Jeg mistet fokus og begynte å tenke på hvilken tufs jeg er som ikke fikk det til. En tapere!!

Men jeg har fått natta og sovet godt. Jeg var ikke blind og jeg levde. Jeg har hatt hodepine i tre uker nå. Grrrrr.......men hva har jeg gjort....jo snudde det opp ned. Hva klarer jeg å gjøre? Se utover og innover i meg selv. Min sønn Vidar sa da vi var på vei mot en topp tidligere i høst. Mamma du kan sikt høyere fordi du klarer alltid mer enn hva du tror! Tror tenkte jeg. Allerede da klarte jeg mye mer.  Men hadde tre smertefrie mnd og kunne leve som normalt. Får den muligheten hvert andre tredje år. Noen helt frie mnd. Deilig å kunne leve igjen.

Jeg har levert en bunad, sydd to viking selekjoler og strikket masse. Gått små og store turer. Og ikke minst vevd masse.  Og så klager jeg.....jo jeg har ikke ryddet og vasket hus. Jeg har ikke vasket hus..?.....?.jo bil har jeg kjøpt meg! Stor og tung Subaru forester. Her klager jeg over det jeg ikke fikk gjort. Det er jo rein latskap i grunn. Jeg prioriterer å kjenne at jeg lever ved å utfordre meg selv i å dette skal jeg klare. For det gjør jeg vel. Og da må jeg velge bort noe. Og det blir gulvvask og koppvask. Men det er bare jeg som ser det. Bare jeg som har dårlig samvittighet, og hvorfor skal jeg ha det. Jeg hører på lydbok og prøver å skape noe som gjør meg godt. Jeg ser utover min doble horisont og ønsker meg masse energi slik at jeg får utført alt jeg ønsker meg. Jeg ønsker også å lære masse nytt, men må finne gode løsninger for få til det. Klarer det litt etter litt. Nå er det viking og utstyr som opptar meg. Vikingtiden er spennende, men mest av alt er folkene som har stor glede av å skape en ny verden noen døgn i året. De er genuint interessert og oppslukes i emne. Jeg elsker deres interesse.  Synes det er så morro å lytte og lære. Kommer til å dra på tokt og møte flere trivelige kjente og ukjente folk. Herlig å utvide horisonten litt :-)

Og nå er det plutselig vinter. Litt snø på fjelltoppene i dag. Jeg får vel bære inn min siste plante. Eller for å si det på en annen måte, mange planter i en potte.
Det er granium og en stor tåre som ønsker å blomstre.

 

Denne har virkelig vært vakker i år. Og alt har jeg fått som stiklinger i vår.

Borghild

Naturen i rundt oss.

Jeg er blitt ei som jakter på naturen. Leter etter gode plasser å gå på ski og på turer uten å slite seg ut. Men jeg har hatt harde og lange turer. Til å være ei med ME så er dette ekstremt hardt. Men ettervirkningene er ikke så store som jeg tenkte. Sov vel ingenting i natt. Når klokka nærmere seks i i dag fikk jeg noen timers søvn. Jeg klarte ikke i strikke og tenke i går, kun hvile. Orket ikke å lage mat eller gjøre noe hjemme. Når jeg er på tur leter jeg stadig etter sopp som jeg kan farge med. Men sliter med å finne rett sort. Men gir ikke opp ennå.

 

Her er jeg opp Engdal. 

                                                      Fiona.

                                         Endelig oppe og til den flotte utsikten.


Området i rundt oss består av masse små topper og vidder innover fjellene. Bestående av fjellplanter, stein og vann. Nå er det så vakkert på fjellet med høstfarger som gir indre ro og glede til hjertet.  Det med å komme seg opp på fjellet tar lengst tid. Jeg er ingen fjellet så jeg må løfte beina jevnt og rolig. Et skritt om gangen. Og plutselig er en på fjellet og alt åpner seg og lungene får pust igjen.  Det jeg bruker to timer på går andre på tretti minutter. Men jeg har Fiona som støtter meg veldig. Hun er meget tålmodig og henter meg hvis jeg er for rolig og har tatt meg en liten pause. Men hun gir ikke opp og går fast etter stien. Og går jeg feil så viser hun meg hvor jeg skal gå. Det gir meg ro og styrke til å tro at dette klarer jeg. Det er temmelig bratt opp. Men å mestre er en deilig følelse. Det går også fint å gå innover dalene mellom fjellene. Og det kommer jeg til å gjøre en del. Og da med bånd. Fiona må også lære å gå med bånd også. Og spesielt når vi skal på ski igjen. Så det blir morro!!

Her gikk vi opp Staursetdalen. Hadde en nydelig tur, men ingen storslått utsikt. Vakre farger og sauer som beitet. Meget bra tur. Jeg fant litt kantareller på tur ned.

Søte naboer!

Dette er våre fine naboer. Fiona bryr seg ikke om dem, og så er de gjerdet inne med både netting og strøm. Jeg kan hilse på dem og så snakker de til meg. Og jeg elsker lyden av sau. Bjellene er jeg ikke så glad i, men de blir en del av flokken det også. Man venner seg til alt!

UT PÅ TUR

Da har endelig landet etter en lang tur. Forrige natt til torsdag reiste jeg og plukket opp Daniel på Berkåk. Så kjørte vi til Røros. Der skulle vi i begravelse på fredag. Men vi tenkte å utnytte dagen på torsdag. Så mens Daniel var fornuftig og sov på dagen dro Vegard og Fiona på tur til fjellkirka. Og tok bilen og kjørte opp. Så jo i ettertid at jeg kunne ha gått opp. Nydelig vær og flott utsikt. Tenk at jeg ikke har vært der før. Så flott plass og mange tur veier å velge mellom. Der kunne jeg ha vært lenge.

Jeg tok også en tur i gata, kjøpte et kakestykke som viste seg å ikke være hjemmebakt, noe som var veldig skuffende. Men det var meget hyggelig betjening og Fiona fikk være med inn. Trivelig å ha med hund da. Vi gikk ikke så langt men det overrasket meg at det var 77 høydemåler fra bunn i kirkegata til toppen.

På fredag var vi en vakker samisk begravelse. Den var så nydelig og kista var pyntet i høstfarger, lyng, kongler og reinsdyrhorn. Alle sangene og talene var til å få frysninger av, og jeg gråt hele tia. Jeg gråt over at Daniel endelig fikk møte sin familie på farssiden.  Jeg gråt fordi jeg greide å komme meg dit for Daniel. Og ikke minst gråt jeg for de jeg har mistet og som jeg savner. Mitt hjerte rant over av sorg. Den varmen og hjerteligheten som jeg møtt etterpå var overveldende og god. Der var alle velkomne også meg. Jeg hadde mange gode samtaler denne dagen og det tror jeg Vegard og Daniel hadde også. Med god middag, reinsdyrskav med tilbehør, kaker og kaffe. Er helt overveldet over alle de flotte talene og gode ord. En ting er sikkert, at noen ganger blir jeg overrasket over andres liv og virke. Og det gleder mitt hjerte over en god familie som Daniel har på farssiden.  Det tok så mange år og så mange tanker om hvem og hvordan slekta er og det kan jeg si at jeg har aldri vært i en begravelse med så mange taler og heder om den avdøde som var Daniels bestefar. Og så mange flotte kofter, Vegard hadde også koftene sin på for første gang siden jeg møtt han. Jeg så tydelig hvor han hører hjemme. Oppe på fjellet der vinden suser og myrullen vaier i takt med vinden. Vakker tanke.

På tur hjem åpnet solen seg for oss og himmelen fikk en brennende farge. Det begynte å bli seint og solen gikk ned mellom fjellene, men tok en ekstra runde over vakre Røros. Og jeg kjørte en tur innom fjellkirka slik at de som satt på fikk se utsikten og sola som sa vakkert farvel til en flott mann som ble begravet denne dag. For en dag. En av de som man aldri glemmer, en som man gjemmer i sitt hjerte. Bestemor til Daniel fortalte at hun ønsket seg en strikkajakke. Så da blir det slik.

På morgenen neste dag kom vi oss til Grotli høyfjellshotell. Vakkert som vanlig å kjøre opp dit i lett morgendis. Det fargene i vekselvis grønntoner, turkisblå fra brevannet og de flotte gullaksene fra strå og gammelt uslått gress.

Dagen gikk raskt, vi gikk en tur på fjellet. Langs skitrekket opp på toppen og ned. 218 høydemåler. Og der glemte jeg båndet til Fiona og måtte bruke beltet mitt de 50 m inn til bilen. Daniel og Lisa hentet det litt senere på ettermiddagen i lag med Fiona som fikk to fine turer på samme dag.

Dagen etter var vi en tur I Geiranger og en liten tur på en topp som jeg ikke husker navnet på. Og der var det skikkelig skodde så det ble  vanskelig å se utover.  Men vi kom oss både opp og ned. Sola kom frem og vakre skyer kom og omkranset denne flotte søndagen. Spiste middag og kjørte hjem i firetia. Vi brukte god tid og stoppet på favoritt plassene og tok noen bilder. Fiona fikk bade litt. En vakker tur og jeg klarte meg godt i engelsk denne gangen også. Jippi!!

Jippi!

Nå er huset vårt og vi kan begynne å beplantning litt. Jeg har så mange drømmer om å plante både frukttrær og rosentre. Og det blir nok et fint gjerde, men Fiona vil ikke være ute hvis ikke jeg er ute. Og sauene bryr hun seg ikke noe om. Og så blir det stauder i mosehagen, med naturlig mose på bakken og på steinene. Der er det også veldig mye søppel. Så da blir det plukking og planting. Gurimalla som jeg gleder meg til å få til noe. Og det vil komme masse bilder.

Gammelt bilde, fra min gamle hage!

Livet i Bjørklia

Livet i Bjørklia!

Nå skal jeg begynne å blogge igjen. Nå har jeg flyttet inn oppe i ei Lie inne i Vinjefjorden. En halvtime unna Kyrksæterøra. Det vil bli en åpen blogg. Og vil handle om huset, hagen, hunden og meg. Jeg har til tider store smerter i hodet og kropp og trenger noe å gjøre på. Jeg syr litt, har begynt å male litt og strikker når jeg kan.

Her oppe i lia er det ikke tv forhold, så jeg gleder meg til fiberen kommer. Nå har jeg fått cromecast og det går greit. Men det skal bli godt med litt stabile forhold her oppe.

Kommer også til å mangle sol 4 mnd i året. Så det vil bli spennende å se hvordan jeg vil mestre det. Men det vil nok gå bra.

Har to voksne barn som sikkert vil lese det jeg skriver. Og noe kommer til å bli svært smertefullt å lese, og det er livet noen ganger. Men for det meste trivsel og morro!

Borghild