UT PÅ TUR

Da har endelig landet etter en lang tur. Forrige natt til torsdag reiste jeg og plukket opp Daniel på Berkåk. Så kjørte vi til Røros. Der skulle vi i begravelse på fredag. Men vi tenkte å utnytte dagen på torsdag. Så mens Daniel var fornuftig og sov på dagen dro Vegard og Fiona på tur til fjellkirka. Og tok bilen og kjørte opp. Så jo i ettertid at jeg kunne ha gått opp. Nydelig vær og flott utsikt. Tenk at jeg ikke har vært der før. Så flott plass og mange tur veier å velge mellom. Der kunne jeg ha vært lenge.

Jeg tok også en tur i gata, kjøpte et kakestykke som viste seg å ikke være hjemmebakt, noe som var veldig skuffende. Men det var meget hyggelig betjening og Fiona fikk være med inn. Trivelig å ha med hund da. Vi gikk ikke så langt men det overrasket meg at det var 77 høydemåler fra bunn i kirkegata til toppen.

På fredag var vi en vakker samisk begravelse. Den var så nydelig og kista var pyntet i høstfarger, lyng, kongler og reinsdyrhorn. Alle sangene og talene var til å få frysninger av, og jeg gråt hele tia. Jeg gråt over at Daniel endelig fikk møte sin familie på farssiden.  Jeg gråt fordi jeg greide å komme meg dit for Daniel. Og ikke minst gråt jeg for de jeg har mistet og som jeg savner. Mitt hjerte rant over av sorg. Den varmen og hjerteligheten som jeg møtt etterpå var overveldende og god. Der var alle velkomne også meg. Jeg hadde mange gode samtaler denne dagen og det tror jeg Vegard og Daniel hadde også. Med god middag, reinsdyrskav med tilbehør, kaker og kaffe. Er helt overveldet over alle de flotte talene og gode ord. En ting er sikkert, at noen ganger blir jeg overrasket over andres liv og virke. Og det gleder mitt hjerte over en god familie som Daniel har på farssiden.  Det tok så mange år og så mange tanker om hvem og hvordan slekta er og det kan jeg si at jeg har aldri vært i en begravelse med så mange taler og heder om den avdøde som var Daniels bestefar. Og så mange flotte kofter, Vegard hadde også koftene sin på for første gang siden jeg møtt han. Jeg så tydelig hvor han hører hjemme. Oppe på fjellet der vinden suser og myrullen vaier i takt med vinden. Vakker tanke.

På tur hjem åpnet solen seg for oss og himmelen fikk en brennende farge. Det begynte å bli seint og solen gikk ned mellom fjellene, men tok en ekstra runde over vakre Røros. Og jeg kjørte en tur innom fjellkirka slik at de som satt på fikk se utsikten og sola som sa vakkert farvel til en flott mann som ble begravet denne dag. For en dag. En av de som man aldri glemmer, en som man gjemmer i sitt hjerte. Bestemor til Daniel fortalte at hun ønsket seg en strikkajakke. Så da blir det slik.

På morgenen neste dag kom vi oss til Grotli høyfjellshotell. Vakkert som vanlig å kjøre opp dit i lett morgendis. Det fargene i vekselvis grønntoner, turkisblå fra brevannet og de flotte gullaksene fra strå og gammelt uslått gress.

Dagen gikk raskt, vi gikk en tur på fjellet. Langs skitrekket opp på toppen og ned. 218 høydemåler. Og der glemte jeg båndet til Fiona og måtte bruke beltet mitt de 50 m inn til bilen. Daniel og Lisa hentet det litt senere på ettermiddagen i lag med Fiona som fikk to fine turer på samme dag.

Dagen etter var vi en tur I Geiranger og en liten tur på en topp som jeg ikke husker navnet på. Og der var det skikkelig skodde så det ble  vanskelig å se utover.  Men vi kom oss både opp og ned. Sola kom frem og vakre skyer kom og omkranset denne flotte søndagen. Spiste middag og kjørte hjem i firetia. Vi brukte god tid og stoppet på favoritt plassene og tok noen bilder. Fiona fikk bade litt. En vakker tur og jeg klarte meg godt i engelsk denne gangen også. Jippi!!