Håpet på godt år!

I dag sitter jeg her helt alene med en kopp med te. Spist to skiver med egg og laks, til dessert pavlova og det før kl 1200. Og jeg er jo heldig og takknemlig for at kan det. Jeg kan ha det godt, varmt, spise meg mett og har bli og hus. Med alt dette skulle jeg ha vært berget og vel forsynt.

 

Stor glede å være i lage med min gode venn og nabo Ann-Helen. Det gir god energi i å ha noe hårete mål! Og kreativ glede!! 

Med uførepensjon og alle goder i orden så har jeg ingen ting å klage på. Ingenting å sutre over. Jeg har ingen grunn  da jeg har dekket de basale behov. 

Hvis man tenker globalt så er jeg veldig rik. Og burde være så glad, så happy og lykkelig!!! 

Men året 2017 var neste bare en hel nedtur. Det startet jo veldig bra, med flotte turer og masse sying. Hørte på fine lydbøker. Gikk ned på medisin og jeg ble sykere igjen. Og måtte opp igjen i styrke,  kroppen min forandret seg så mye at jeg fikk kjeft av min egen sønn om at jeg måtte ta meg sammen. Ellers ble jeg som bestemor Liv. For en forferdelig ting å si tenkte jeg og ble fryktelig lei meg. Og da begynte forfallet og jeg ble dypt lei meg hver gang jeg så meg i speilet. Han hadde så rett. Jeg ble bevist på at medisin ødela kroppen min. Og ikke sur på min sønn! Annsiktet ble helt sprengt og hadde så store smerter. Tålte ikke trekk eller vind. Sluttet nesten å sy. Ble noen omsøm av bunader, ellers lite. 

Men det største oppturen var å jobbe igjen. For en herlig opplevelse og var gull verdt for meg! Når jeg selv så meg i  speilet og tenkte på min sykdom så ville jeg ikke ha ansett meg selv. Med dårlig selvtillit og bare trist pga sterke medisiner og helseplager. Og så fikk jeg en opplevelse for livet, med å ståpåvilje og masse glede så ga det meg en smak på hvordan jeg kan få det igjen. Følte meg så velkommen og godtatt akkurat som jeg er. Uten noe mere enn det. Og så godt å bare være til. Enda beina mine sviktet og kroppen var smertefull så gikk dagene råfort. Poff så forsvant dagene!! Gleder jeg så mye til våren!

Men kroppen og sjela ble bare dårligere.  Samvittigheten og tunge dager kom....de kom til meg med en kraft som jeg bare ante konturene av. Mamma ble bare sykere og sykere. Og jeg orket ikke mere selv. Glad bare jeg stod opp og kunne sitte å strikke litt. Smertene jog i kroppen no. Alle ledd og muskler.....vræl!

Unnskyld meg for at jeg lever, unnskyld for at ikke er tøff nok til å ta opp kampen mot livet, mot lykkelige Norge,  mot urkraft som finnes inne i oss. Jeg hadde ingenting følte jeg. Smerter er ingenting i forhold til det å ha det vondt i sjela og som endte opp i dager med sorg og tristhet. Sorgen over å ha mistet seg selv, ikke minst miste den varmen som jeg elsket. Den varmen i kroppen som gjorde meg god. Jeg stengte meg inne i mitt skall og ble mere ensom enn på mange år. 

Jeg ble stygg, dårlig mor, dårlig menneske, dårlig vaner, dårlig samvittighet, dårlig hundeeier, dårlig venn, søsken og familie. Jeg ble den stygge kjærringa som bare ble mere og mere lik min mor av utseende. Og ingen likte det, og de fleste greide å si det. Det såret meg hver gang! Vanskelig å strikke julegaver, vanskelig å tenke, vanskelig å dra på Øra.  Ønsket bare rømme til en plass hvor ingen kjente meg. Der jeg kunne bare få være ønsket og selv ønsker. 

Jeg fikk også en fin opptur på Vikingfestival på Egge. Og en herlig opplevelse med at både Daniel og far Vegard ble med på tur. Så trivelig og det sitter varmt i mitt hjerte enda. Den velkomsten og varmen fra enkeltmennesker fra nær og fjern gjorde at jeg hadde den ultimate sommerferie der i hele tre dager. Så varme folk i Egge vikinglag. 

Men så kom de fine dagene på Stiklestad som jeg gikk glipp av dem alle sammen. Mamma ble sykere og havnet på sykehus. Jeg selv hadde brukt all min energi på å komme meg dit. Pakke sammen og være tilstede for mamma og alle søsken.  Det gikk bra i noen mnd til da hun ble innlagt med blodforgiftning og døde den 9 oktober. Vi sang for henne kvelden før. En fin stund synes jeg. Men sorgen over hennes død kom aldri. Den var forbi for mange år siden dessverre. Det er vel nesten forbudt å si det. En mamma som var min gode mamma og den som jeg var så uendelig glad i forsvant med årene. Både hun og jeg så det. Hun mistet grepet om sitt liv pga sykdom og jeg gjorde det motsatte. Tok grep om mitt liv pga av sykdom. Og vi mistet den gode kontakten som var der til jeg var 20 år. Jeg var så glad for alle de gode dagene og timene vi hadde i lag. Men jeg hadde aldri noen å komme til om det så var i glede eller i sorg i den senere tid. Alt handlet om henne og det som var før. Så jeg ble en forteller, om livet og hva barna gjorde. Handarbeid og det gode i livet. Og hun kunne spytte eder og galle tilbake på merkeligste plasser. Men man venner seg til det meste. Hun ble 66 år. Mamma som engang var det klokeste og varmeste menneske jeg viste om!

Det ble min sorg å se henne etter hun var død inne på bårehuset. Jeg så meg selv liggende død. Der mine søstre hadde valgt noen stygge klær (mamma hadde ikke det på seg) og jeg så skikkelige sur ut. Som om livet hadde vært kjipt hele tia og sprengte bollekinn! At andre skulle ta på døde kalde meg. Det var så grusom å se seg død at jeg gikk inn i en gråtende vale. Ønsket ikke å dø, ønsket ikke å snakke engang,  bare gråt. Og gråt....greide ikke å slutte. Jeg måtte til slutt skrive den egen begravelse og hvordan jeg ville ha det. Med kun lys, ingen blomster, ingen grav og kremasjon. Jeg vil være i fred etter min død. Jeg ønsker ikke at mine skal føles det er en plage/må ting å gå på min grav og sette lys eller blomster. Tenk på hva andre vil si hvis den står tom. Noe jeg regner med den vil gjøre uansett. 

Jeg har nå trukket meg helt tilbake. Smertene i kroppen er noen ditt! Og nå har hendene fått det også. Så fra topp til tå. Gleder meg til første fredag på den nye året da skal jeg nevrolog og jeg skal virkelig si hva jeg mener. Jeg har senket kravene for 2018. Etter en fantastisk flott jul i lag med mine sønner i Budapest så ser jeg at man kan kose seg i lag og ha det morro på tvers av landegrenser. Det er  mange flotte folk som også er ensomme, triste, glade, sure, grinete, negative og optimiste og samlet kan det bli mye rart og en varm glede samlet seg og tok vare på hverandre. Beste jul!

Så er det jo engang blitt slik at en jobbe selv for de bra dagene. Og jeg er ikke så godt menneske når jeg er sliten og sorgtung over å blitt fortalt hvor dårlig jeg er som mor og menneske. Jeg greier ikke ta meg sammen å være sosial og godt medmenneske. 

Så i år har jeg få mål. Bli bedre medmenneske i lag med de som liker meg som jeg er, og jeg ønsker å le mere. Mer gøy og lek! 

Jeg orker ikke og vil ikke leve med redsel for hva jeg kan si og ordlegge meg. Og få alt i retur senere. Jeg har lyst til å bare være glade meg. Fordi jeg er som oftest glad og fornøyd med livet. Finne igjen gleden er hovedmål. Ikke å gå sammen de kiloene jeg burde, spise rett mat, snakke med rette folket og ha de peneste klær. Rette merker og drikke kaffe latte.........

Jeg vil hopp og fly,

Jeg vil danse i vinden,

Jeg vil synge så høy jeg kan,

Jeg vil le til jeg tisser på meg,

Jeg vi se,

Jeg vil høre,

Jeg vil være til stede og lytte,

Jeg vil vandre ut i verden og nyte alt jeg klarer av opplevelser!!

Og jeg vil takke mine sønner og mine gode naboer. Et par gode venner som gjorde at jeg klarte å se framover. Tusen takk, jeg setter så utrolig ptis på de gode samtalene ❤ og ikke miste den gode latteren!! Takker for fine turer og flott natur!

Nå er det nye året kommet og jeg tenker at det må bli bedre enn i fjor! 

Godt nyttår til alle som har lest mine ord!

Klem

Jobbe på Wormdal gartneri!

I år har jeg vært så heldig å jobbe på Wormdal gartneri. En litt dyster dag for meg der jeg har vært på sykehuset og fått beskjed om at helsa mi ikke ble noe bedre. Opptrapping av steroider og så mange bivirkninger. Så jeg var litt lei i grunn. Men så måtte jeg vente på bussen og gikk av på Orkanger. Der gikk jeg hele veien ned og innom alle de fine butikkene langs veien. Og i en av disse møtte jeg Bjørg Wormdal, hørte stemmen hennes inne på et prøverom. Og jeg tenkte skal jeg si hei eller gå videre.  Og jeg valgte å vente. Det ble mi redning denne våren fordi jeg spurte om jobb  og så fikk jeg den. Tenke seg til, syk og lei av alt så ga hun meg jobb. Og jeg tenker på alle de friske flotte ungdommer der ute.

Jeg føler meg så veldig velkommen og glad. Den lille viten om hage og botanikk som er igjen. For i mitt hode kan alt bli helt tåkete og alle ord, både på latin og norsk bli helt borte. Og man prøver så godt man kan. Så i regn og sol har jeg kjørt over Hemnekjølen denne våre og sommeren. Knapt en da det ikke har regnet. Men så trivelig å komme på jobb og de andre oppriktig spør hvordan jeg har det. Føler meg så i varetatt som ansatt.

Og jeg er jo syk. Jeg har vært mye svimmel, smerter i bein og såre fingre. Jeg har hatt veldig hovne bein og store smerter i ansikt og bryst. Men ryggen og styrke i kroppen har vært med meg hele veien. Det å få produsere egne posetive hormoner er superviktig og har gitt en meget god opplevelse i livet mitt. Hele denne prosessen me jobb og dårlig helse er for meg gått i pluss. Livspluss!

Men jeg har måtte forsake mye også.  På hjemmebane har det kun vært å lege mat, vaske klær og strikke litt. Sover og ligger en del. Både oppvask, husvask, og plenklipping har måtte la stå innimellom. Tror jeg må låne meg noen sauer. Noe må jeg forsake. Jobb eller fint hjem og stabil helse. Eller glede, hyggelige kunder og ansatte. Valget er enkelt for meg som ikke vet hva morgendagen bringer. Så nå blir det cellegiftbehandling, steroider og smertelindring som gjelder. Og kanskje en dag blir jeg bra. Og så har jeg også hatt Daniel i lag med meg her og han yter god service til kundene. Tusen takk til Bjørg, Lars og Arnstein Wormdal for tilliten og gode arbeidsforhold!

Håp!

Har fått nytt håp!

Troen på at en kan få til noe bare viljen er sterk nok. Jeg har bare middels styrke, men det går ei lita stund. Håper å få til ting, men føler nok jeg utsetter litt for mange ting i livet som jeg burde ha gjort i går. 

Så nå lager jeg en liten liste over hva jeg skulle burde og må gjøre!

Gjør ferdig siste bunad.

Klage på ny på skatten.

Sy masse til messe.

Gjør ferdig alt som er uferdig.

Holde på i hagen.

Gå masse turer.

Lage fabelaktig mat.

Vaske hus og hjem.

Sette opp vev og gjøre klart til høsten. 

Koke såpe og farge garn. 

Det er bare starten på lista. Jeg er jo også i jobb. 

Er så heldig å få sommerarbeid på Hageland Wormdal på Fannrem!

Det er helt fantastisk å jobbe igjen.

Føler at jeg er blitt akseptert som jeg er, at jeg er syk spiller ingen rolle så lenge jeg gjør jobben min. Føler meg så heldig og glad. Mye glede på dette gartneriet!!

Og hva gjør jeg. Jo hviler og hviler. Ble litt tøft 17.mai uka. Men det går mye bedre nå. Beina mine er ok no og det går greit. Var veldig redd, men det gikk bra. Fiona passer på meg. Nå skal jeg klippe til nye vesker. Så mange som mulig på 3 timer. Dette går så bra, bare en vil det nok og er kreativ med glede.

Kjedelig liv? Hva er det?

Jeg kjeder meg ikke akkurat!

Hus og hage trenger et løft. Blir helt nummennår jeg tenkte på alt som må gjøre. Og jeg er vel ikke helt arbeidsløs i grunn. Hagen har så mye flott mose og jeg er veldig glad for det. Liker grønne lunger og områder. Jegvilsette ned fine busker og små trær. Det blir ikke gjort på dagen, men over flere år. Og det koset penger, så jeg håper på at jeg er heldig å får staudeavleggere av venner og bekjente.

Her er plena, den er ikke ryddet i år. Eneste busken vi har er en rododendron!

Her er det mye mose og hvitveis. Mange fine plasser og her ønsker jeg meg en god sitteplass og en stor rosebue. Med roser og klematis.  

Nordvest hage, mye busk og kratt. Alt må fjernes her.

Trærne mot øst, vurderer å fjerne dem. 

 

Nerhagen har mye sol, men ligger i nord. 

 

På baksiden av huset, ikke så mye sol. Blir spennende å se hvordan det blir.

Her holder Daniel på. Lager ett opphøyd beddingen til mamman sin.  Det er så flott å få hjelp. 

Blomster, noen granium fra i fjor og planter kjøpt på Hageland Wormdal på Fannrem. Så mye fine planter en får kjøpt der no. Og det er så mye fagkunnskap og glede på den arbeidsplassen.

                                                       Lite glimt fra trappa.

Her vil jeg ha en platting, gjerne med tak over. Og et lite drivhus i hjørnet mot bua som ikke ser akkurat no. Men ligger mot øst. Her er det mye å ta tak i. Plassen må også grusen.

Snøen laver ned!

Når snøen laver ned dekker den til alt det urene. All skitt og støv forsvinner.
Nå er alt lauvet borte, alle lange uklipte gressstrå og vakre farger. Nå kommer nyansene i gråtoner frem. og man må se etter lys og skygger. Jeg synes det er vakkert. Snøen dekker så vidt, akkurat slik at konturene under vises.
Fiona leker i snøen og det er så morro. Hun har fått seg gjerde nå. det er kjempeflott. Med gode naboer så fikk vi det gjort. Vidar og Daniel var med. Jeg er veldig fornøyd med det.

Litt grøftelaging må til. Og Fiona hjelper til.

Fint med et dryss med snø!

Her er to bilder av meg. Jeg er så hoven i ansiktet, og sliten av all medisin. Kroppen har jobbet så hardt for at den skal bli bra igjen. Når livet ikke går som planlagt så må en snu litt på tankene. Jeg vil jo tro på livet og gledene som finnes der. Men uten å jobbe med å leve så går bare livet forbi. Man må bare stå på å komme seg på beina igjen. Jeg har kjøreforbud og vet heller ikke når jeg kan kjøre igjen. Men føler meg ikke ensom og forlatt! Føler jeg fikk livet tilbake i gave. Jeg har en meget sjelden sykdom som heter Tolosa Hunt syndrom som går på synet og kan gi enormt til hodepine. Jeg fikk dobbeltsyn og den er godartet. Men uten medisiner kan det gå utover synet. Og jeg har hatt rift i hovedpulsåren opp til hjernen. Noe jeg sliter litt mer med, har fått litt angst om at jeg ikke er våken neste dag. Men jeg har fått beskjed om å leve og nyte livet. Så man kan velge å sitte i ro og tenke det værste. Og la angsten ta over livet. Eller la kroppen jobbe i lag med hodet og gjøre noe positivt ut av hele situasjonen. 

Tenk jeg fikk leve!

Syn, vidsyn og utvide horisonten!

Det er så viktig med godt syn. Slik at en kan se godt.
Nå ser jeg så mye dobbelt. Også når jeg skriver. Jeg han holde venstre øye igjen. Da ser jeg klart. Men blir så fryktelig sliten. Når ser utover horisonten og da ser jeg to fjorder og to veier. Har ikke kjøre forbud, men må holde det venstre øye igjen når jeg kjører. Hjelper ikke med briller. Jeg er så fustrert. Klarte ikke å holde meg i går kveld da jeg måtte fikse min netflix og alt var dobbelt. Konsentrerte meg så mye og ble så fustrert at jeg gikk i flint! Jeg mistet fokus og begynte å tenke på hvilken tufs jeg er som ikke fikk det til. En tapere!!

Men jeg har fått natta og sovet godt. Jeg var ikke blind og jeg levde. Jeg har hatt hodepine i tre uker nå. Grrrrr.......men hva har jeg gjort....jo snudde det opp ned. Hva klarer jeg å gjøre? Se utover og innover i meg selv. Min sønn Vidar sa da vi var på vei mot en topp tidligere i høst. Mamma du kan sikt høyere fordi du klarer alltid mer enn hva du tror! Tror tenkte jeg. Allerede da klarte jeg mye mer.  Men hadde tre smertefrie mnd og kunne leve som normalt. Får den muligheten hvert andre tredje år. Noen helt frie mnd. Deilig å kunne leve igjen.

Jeg har levert en bunad, sydd to viking selekjoler og strikket masse. Gått små og store turer. Og ikke minst vevd masse.  Og så klager jeg.....jo jeg har ikke ryddet og vasket hus. Jeg har ikke vasket hus..?.....?.jo bil har jeg kjøpt meg! Stor og tung Subaru forester. Her klager jeg over det jeg ikke fikk gjort. Det er jo rein latskap i grunn. Jeg prioriterer å kjenne at jeg lever ved å utfordre meg selv i å dette skal jeg klare. For det gjør jeg vel. Og da må jeg velge bort noe. Og det blir gulvvask og koppvask. Men det er bare jeg som ser det. Bare jeg som har dårlig samvittighet, og hvorfor skal jeg ha det. Jeg hører på lydbok og prøver å skape noe som gjør meg godt. Jeg ser utover min doble horisont og ønsker meg masse energi slik at jeg får utført alt jeg ønsker meg. Jeg ønsker også å lære masse nytt, men må finne gode løsninger for få til det. Klarer det litt etter litt. Nå er det viking og utstyr som opptar meg. Vikingtiden er spennende, men mest av alt er folkene som har stor glede av å skape en ny verden noen døgn i året. De er genuint interessert og oppslukes i emne. Jeg elsker deres interesse.  Synes det er så morro å lytte og lære. Kommer til å dra på tokt og møte flere trivelige kjente og ukjente folk. Herlig å utvide horisonten litt :-)

Og nå er det plutselig vinter. Litt snø på fjelltoppene i dag. Jeg får vel bære inn min siste plante. Eller for å si det på en annen måte, mange planter i en potte.
Det er granium og en stor tåre som ønsker å blomstre.

 

Denne har virkelig vært vakker i år. Og alt har jeg fått som stiklinger i vår.

Borghild

Naturen i rundt oss.

Jeg er blitt ei som jakter på naturen. Leter etter gode plasser å gå på ski og på turer uten å slite seg ut. Men jeg har hatt harde og lange turer. Til å være ei med ME så er dette ekstremt hardt. Men ettervirkningene er ikke så store som jeg tenkte. Sov vel ingenting i natt. Når klokka nærmere seks i i dag fikk jeg noen timers søvn. Jeg klarte ikke i strikke og tenke i går, kun hvile. Orket ikke å lage mat eller gjøre noe hjemme. Når jeg er på tur leter jeg stadig etter sopp som jeg kan farge med. Men sliter med å finne rett sort. Men gir ikke opp ennå.

 

Her er jeg opp Engdal. 

                                                      Fiona.

                                         Endelig oppe og til den flotte utsikten.


Området i rundt oss består av masse små topper og vidder innover fjellene. Bestående av fjellplanter, stein og vann. Nå er det så vakkert på fjellet med høstfarger som gir indre ro og glede til hjertet.  Det med å komme seg opp på fjellet tar lengst tid. Jeg er ingen fjellet så jeg må løfte beina jevnt og rolig. Et skritt om gangen. Og plutselig er en på fjellet og alt åpner seg og lungene får pust igjen.  Det jeg bruker to timer på går andre på tretti minutter. Men jeg har Fiona som støtter meg veldig. Hun er meget tålmodig og henter meg hvis jeg er for rolig og har tatt meg en liten pause. Men hun gir ikke opp og går fast etter stien. Og går jeg feil så viser hun meg hvor jeg skal gå. Det gir meg ro og styrke til å tro at dette klarer jeg. Det er temmelig bratt opp. Men å mestre er en deilig følelse. Det går også fint å gå innover dalene mellom fjellene. Og det kommer jeg til å gjøre en del. Og da med bånd. Fiona må også lære å gå med bånd også. Og spesielt når vi skal på ski igjen. Så det blir morro!!

Her gikk vi opp Staursetdalen. Hadde en nydelig tur, men ingen storslått utsikt. Vakre farger og sauer som beitet. Meget bra tur. Jeg fant litt kantareller på tur ned.